I 1992 stilte LO 15 krav for å godkjenne EØS-avtalen, men ingen av "kravene" er senere innfridd. Det ble også presisert at ALT innen arbeidsliv skulle Norge bestemme sjøl. Dette godtok, og garanterte regjeringen Brundtland.
- LO’s Ja til EØS var null-toleranse mot sosial dumping. LO ble lovet en enda bedre tiltakspakke, enn det som var før 1992. Men i dag ser vi økende sosial dumping og arbeidslivs-kriminalitet.
- Sverige fikk en "garanti" fra en EU kommisær som sa noe i et intervju om at Sverige kunne opprettholde sin medbestemmelseslov og deres kollektivavtalesystem. Det varte helt til Laval/Vaxholm-dommen falt, som dømte blokadene mot byggeplassene som ulovlig i henhold til EU retten. Hele EU’s utstasjoneringsdirektiv ble snudd på hodet, fra et minimumsdirektiv til et maksimumsdirektiv.
- I dag kan ikke svensk fagbevegelse kreve tariffavtale overfor et utenlandsk selskap med utenlandske arbeidere. De må jobbe etter sin "avtale" fra opprinnelseslandet, langt under svenske lønninger. Svenske arbeidstakere utkonkurreres.
- Vikarbyrådirektivet ble innført i Norge før direktivet kom. Arbeidsformidlingsmonopolet ble endret, og frislipp av bemanningsforetakene ble innført fra 2000. Først i 2013 ble direktivet implementert i norsk lov.
- Dette ble framstilt som en styrking, og skjerping, siden "vikarbyråene" skulle innføre tariffavtaler m.v, og gi "faste" ansettelser i byråene. Dette har som kjent aldri skjedd.
- Et akseptabelt arbeidsliv krever at EØS-avtalen må sies opp. LO må nå sette press på alle regjeringer som ikke helt og fult sikrer verdige lønns og arbeidsvilkår for alle arbeidstakere.