Som kjent kan EØS-avtalen sies opp med ett års varsel. Avtalens regler for hva som skal skje dersom en av avtalepartene ønsker å trekke seg fra samarbeidet, er tydelige og spesifikke. Dette er regulert i avtalens artikkel 127, der det heter at «hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtaleparter.» Denne retten er således absolutt. Det gjelder ingen vilkår, og man trenger heller ikke presentere noen begrunnelse for hvorfor man vil trekke seg fra avtalen. Avtalen legitimerer heller ikke noen mottiltak eller straffereaksjoner mot et land som benytter seg av denne retten.
Det er ikke hold i EØS-tilhengernes påstand om at en oppsigelse av EØS-avtalen vil medføre totalt kaos. I følge tre av våre mest kjente jussprofessorer; jussprofessor Hans Peter Graver UIO, jussprofessor Peter Ørebech UIT og jussprofessor Eivind Smith UIO, - så vil «intet skje innad i Norge». Men fra dag èn etter en oppsigelse, kan vi velge å takke ja, - eller nei, - til alle nye «forslag» fra EU. Så kan Stortinget deretter velge å fjerne alle lover og direktiver som er negative for faglige rettigheter, og for det norske samfunnet forøvrig.
Arbeidet for å komme ut av EØS har ikke EØS-motstanderne jobbet målrettet med. Hovedsakelig fordi ingen har forstått forskjellen mellom EØS-avtalens tekst/innhold (se smeøs.no: «EØS-avtalens innhold»), og de 13000 avtalene, lovene, direktivene og forordningene som Stortinget har vedtatt, - og som i dag regulerer vårt forhold til EU. Ingen av de 13000 vedtakene er nevnt, - eller omtalt, - i EØS-avtalen, og blir derfor ikke berørt verd en oppsigelse. Når heller ingen handelsavtale er omtalt/nevnt i EØS-avtalen, vil dagens markedsadgang fortsatt være gjeldende også etter en oppsigelse.
Hva som skjer i en situasjon der Norge har meldt at vi vil trekke oss fra EØS-samarbeidet, handler om politiske realiteter. EU selv sier at de er svært tilfreds med EØS-avtalen, - og innrømmer i tillegg at de har vesentlige egeninteresser av tilgang til viktige ressurser og innsatsfaktorer fra Norge. Den logiske konsekvens av det, vil derfor være at konsekvensene av en norsk «tilbaketrekning», vil nødvendigvis føre til en videreføring av det økonomiske og handelsmessige samarbeidet med EU. - Men da på våre premisser.
Selve utmeldingen av EØS foregår etter klare regler nedfelt i avtalen. Måten EØS er implementert på i Norge, gjør også den nasjonale prosessen enklere juridisk sett, enn den kunne ha vært. Det er ikke behov for å endre grunnloven, for EØS er ikke omtalt der. Hoveddelen av EØS-avtalen er innlemmet i EØS-avtalens artikkel 127. – og i det norske lovverket gjennom en egen lov; EØS-loven. Denne kan man med letthet fjerne. Så også forrangsbestemmelsen som gjelder i forhold til annet lovverk. Selvsagt vil det avstedkomme et svært omfattende, - og tidkrevende, - arbeid å fjerne alle spor av rettsakter fra EU som har medført endringer i det norske lovverket, og som er til skade for norske interesser..
Uavhengig av tilknytningsform, vil det nok fortsatt være behov for noe harmonisering, koordinering og samarbeid med EU. Det har vi også i forhold til andre markeder, - uten at vi har behøvd å la Kina, India, Russland eller USA overstyre norsk politikk etter en «EØS-modell». Poenget er således å gjenvinne nasjonal handlefrihet, for i større grad å kunne føre en selvstendig nasjonal politikk framover.
Dette handlingsrommet avhenger av hvilken tilknytningsform til EU som da er aktuell i fortsettelsen. I alle alternativer vi drøfter, forutsetter vi at regelverket i WTO ligger i bunn, og utfylles med ulik grad av forpliktelser i de ulike alternativene, men at Norge er suveren, og Norges interesser har forrang i alle sammenhenger.
Det vil innebære en helt ordinær måte å forholde seg til slike situasjoner på. Eksempelvis når endringer i det politiske flertall, - eller ytre omstendigheter, - krever det. Dette har også vært gjort i Norges forhold til EU i hjemfallssaken. Her ble «vannskillet» etablert ved ikrafttredelse av ny lov. Fra det tidspunkt skulle ikke private kunne få konsesjon.
Det vil imidlertid være fullt mulig å stille tydeligere konsesjonskrav for å oppfylle nasjonale målsetninger. En viktig avgrensning av handlefriheten i så måte, er at slike nye krav vil gjelde ved nye tildelinger av konsesjoner, eventuelt dersom det er snakk om fornying. Eksisterende, evigvarende rettigheter, som er ervervet av privatpersoner og bedrifter i Norge, har også en grunnlovsmessig side som må drøftes.
Men Norge har fått sin sjølråderett tilbake.